Altså… for en reise det har vært å gi ut min aller første sakprosabok!

Ja, jeg har skrevet mye opp gjennom årene. For magasiner, aviser, poesiantologier, litterære magasiner, men jeg hadde faktisk aldri gitt ut en faktisk bok før nå. Kun poesi tidligere. Så dette har vært en bratt (og ganske brutal) læringskurve, men også utrolig moro.

Spesielt når så mange av dere faktisk har kjøpt boken, lest den, ledd av den, humret av den, og delt den. Tusen, tusen millioner takk. Jeg mener det.

Boken ble opprinnelig skrevet på engelsk, for utlendinger som enten skal flytte til Norge (les: Trønderland), allerede bor her, eller bare er nysgjerrige på denne delen av landet. Men den er like mye for trøndere og nordmenn selv, som en slags kulturguide, kjærlighetserklæring og mild erting i samme pakke.

Og la meg bare si det rett ut: Det var ikke enkelt å navigere i det norske systemet etter å ha gitt ut boken med et engelsk forlag. Det føltes som en vill og opplysende affære. En slags byråkratisk fjellklatring uten tau. Jeg oppdaget fort at for å i det hele tatt slippe gjennom nåløye etter norsk standard for utgivelser, måtte jeg ha en norsk versjon også.

Så den norske versjonen ble til i hui og hast. Men nå, altså! Nå er den endelig ute. Ja, faktisk fra og med i dag i mye bedre stand enn noen av de tidligere testutgavene, med god hjelp til rettskrivning, bedre innmat og et trykk som gjør meg oppriktig stolt.

Og igjen: tusen millioner takk for alle bestillinger.

Jeg beklager så mye at det har blitt forsinkelser med den norske versjonen til dere som allerede hadde forhåndsbestilt, men nå er den ute, tilgjengelig i alle norske bokhandlere. I tillegg til den engelske versjonen, så klart.

Så nå, folkens: Bare løp og kjøp den norske versjonen av The Trønders, nemlig:

Trønderen – En løssluppen guide om Trondheim, Trønderland og trøndere.

(Finnes hos ARK, Akademika, Norli og ja, mange mange flere:-))

Takk for at dere leser. Takk for at dere støtter. Og takk for at dere heier på kreative prosjekter i en verden som ofte beveger seg litt for fort. Jeg håper dere fortsetter å le litt av (og med!) Trøndelag sammen med meg.

– Tania